Page 56 - pesta2015_Supplement

-pest-POSTEN Side 56

DIKTSPALTEN 2012-3&4

Tarjei Vesaas (1897-1970)

er mest kjent for sine romaner. Forfatterskapet startet med MENNESKEBONN (1923), og i
1964 fikk han Nordisk Råds litteraturpris for ISSLOTTET.
Den siste romanen var BÅTEN OM KVELDEN (1968), ”ein indre sjølvbiografi”. Den var også
nær ved å være en ytre selvbiografi, og han kjente nok at livet led mot slutten. Da skrev han sin
siste bok, en lyrikksamling, som kom ut et par måneder før han døde.
Vi har et bilde av Tarjei Vesaas som den tause og dype mannen fra Telemark. Han var ikke
alene om den stilen i hjembygda Vinje. Lyrikeren Torbjørn Villhodd skrev diktet ”Tarjei Ves-
aas på minnestevnet for Asmund Olavson Vinje”:

Mange
mennesker sittende

tett stille i bakken
tunge
av innland
tause av jord og slekter

mot sol-øyeblikket
Bare én

kommet mere fri
med skallen lysende
som en frukt

uten mold

Prosa og lyrikk har mye av den samme nerven hos Vesaas. Temaene er de samme, om de kom-
pliserte forholdene i livet. Det sitrer av det som ikke blir sagt, atmosfæren er ladet og leseren
får god plass til egen fantasi. Han hadde skrevet 18 romaner da han ga ut den første lyrikksam-
lingen KJELDENE (1946). Tittelen er typisk, han hadde en dragning mot vann, og skriver om
båten, vann som strømmer, hviler, speiler, renser, slukker, og leder til katastrofer. Og altså er
det naturlig at den siste boken heter LIV VED STRAUMEN (1970).
Romanene har ofte en fortettet form, og når han skriver lyrikk så er det naturligvis enda mer
konsentrert. Det kan bli for krevende for leseren, fordi de vanskelige tankene har fått en så enkel
form at vi ikke forstår. Men det er vel verdt å prøve! Og han kunne skrive lett og lekent også,
og lett tilgjengelig. Så her tar vi med et tidlig og vårlig dikt, og et om de siste tankene.