Page 13 - pesta1999_4

Side 13 -pest-POSTEN

En gang hadde elevene spilt ham et av sine mange puss. De hadde hoppet ut av vinduet, og inn på
klasserommet ved siden av. Den vesle lektoren kom, fant rommet tomt, og gikk og hentet rektor. I
mellomtiden klatret elevene inn igjen. Med så uskyldige ansikter som bare en hel skoleklasse som er ute
på felles djevelskap kan ha, forsikret de at de hadde sittet der hele tiden. Han hadde vel låst seg inn på
feil rom. Svima. Og rektor forlot rommet hoderystende. Han trodde selvfølgelig heller skolens prektige
elever, enn den loslitte figuren i lektorfrakken.

Autoriteten satt på gal side av kateteret.
Det var noe annet med ham også. Noe som bidro til å understreke det stakkarslige ved hele figuren. Han
- av alle - skrev vers. Ikke at han ble særlig lest på de kanter, for det han skrev gikk der under navn av
”grautmål”. Men man visste det. Man visste at han tross sine daglige nederlag trodde han var noe.
Trodde han liksom var dikter, han som ikke
engang kunne holde et kobbel av
bedremannsbarn stangen en stakkars skoletime.
En gang - det var endatil oppunder jul - nådde
et av hans dikt hovedstadspressen. Angivelig
var det allerede både hørt og kjent andre steder
i landet, men for boblejakkene i skolegården
var det første gang. Nå fikk man se hva han
drev med. Og det var - som ventes kunne -
ustyrtelig komisk. I alle fall der, i
kameratflokkene på Ullern skole. Lektor Sande
hadde laget juledikt! Det ubegripelige
bygdeskvalderet ble nådeløst lest høyt, til
mengdens hujende begeistring: ”Ein vesal
stall!” Vesal? Hva skulle det det liksom bety?
For ikke å snakke om ”heimsens frelsar” - mer
pottit ble det ikke.
Det ble et morsomt frikvarter - fulgt av en ny
time full av ydmykelser for læreren. Den vesle
julestubben han hadde revet av seg en gang i
tiden var bare nok et bevis på hvor håpløst fjern
han var.
Det hele er historie nå. Og ikke mye å hekte seg opp i, egentlig. At lektorer mobbes er ikke spesielt, på
noen skole. Historien er like gammel og slitt, eller like ung og ny, hver gang, avhengig av hvilken side
man ser den fra. Lektor Sande forsvant etterhvert ut av tiden. Elevene vokste opp til å bli nøyaktig det
som var forventet av dem. Hele episoden er borte i tid som har gått.
Skjønt kanskje er det likevel ikke bare en fortelling om uforstand. Kanskje er det også et bitte lite
kapittel i den evige historien om mennesker og menneskers ord, og de av dem som ikke trenger å ha sin
tid. Alle tider er deres. Tror jeg.
For diktet, som under knising og hånlatter hadde gått fra hånd til hånd og fra munn til munn i
skolegården, det forsvant ikke. Det ble. Det vokste, til det etter hvert vant seg plass som noe av det
vakreste norsk språk er brukt til.

Etterord: Jakob Sande var født og oppvokst i Sunnfjord og praktiserte som lektor ved Ullern skole fra
tidlig i 50 åra til 1964. Vår klasse var faktisk den siste han hadde og en verre jobb kunne nok vanskelig
tenkes for et frynset kunstnersinn fra Dale. Han ga til slutt helt opp. ”Undervisningen” besto bl.a. i
opplesning fra ”Det Beste”(!). Jeg vet ikke om det var utslag av en bitende ironi (passende for vårt
intellektuelle nivå?) eller en fullstendig desillusjonering.