Page 12 - pesta1999_4

-pest-POSTEN Side 12

En julefortelling

Av Anders Heger—(innsendt av Bent Heger)

Dette er en nokså sann historie fra min nokså beryktede realskoleklasse på Ullern.

Historien er fortalt i ruelse til min bror Anders Heger som har gitt den dens litterære
form. Hans lille slagside mot hele skolen ( inkludert de mer uskyldige som vår rektor,
historikeren A.St. Langeland som faktisk var dikterens støttespiller), er et grep
skribenter til en viss grad må få lov til å ta når det brukes levende modeller. Historien
er tidligere publisert i Dagsavisen og blir bl.a. brukt av Jon Eikemo under hans
juleopptredener, men er ellers, med forfatterens og den levende modell (meg og min
klasse (i alle ordets betydninger)) sin tillatelse, eksklusivt for pest Postens lesere.

Som alle ekte julehistorier er også denne sentimental. Nok til at den kunne ha gått inn i et gammeldags
julehefte, omkranset av kristtorn og dompaper. Den har også - som seg hør og bør - en moral. Likevel
har den aldri funnet veien til glanset papir i desember, og kommer nok ikke til å gjøre det heller. For det
er dessverre ikke, slik genren krever, en historie om menneskelig godhet. Den er om det motsatte, som
ikke er ondskap, men dumhet. Ikke har den en vakker slutt heller. Tror jeg.

Til gjengjeld er den sann, og det er ikke lite bare det. Jeg er noen ganske få år for ung til å ha opplevd
den selv, men jeg har den fra de som var med. Og jeg har sett alle de medvirkende i aksjon.

Det var en gang, og det er ikke så fryktelig lenge siden heller, en skole. Det var en prektig skole. Den lå i
landets hovedstad, i byens beste strøk, omgitt av gamle eiketrær og erverdige herskapsvillaer. Elevene
var ikke vanlige elever. De var barn av skipsredere, overleger, stortingsmenn og næringslivstopper. Og
allerede i sin ungdoms tidligste gry, mens de flommet gjennom skolekorridorene, kunne man ane at de
eslet seg å bære arven videre. Det var en skole for fremtidens ledende kvinner og menn.
Men enhver park, uansett hvor velstelt, har sin mødding.
Ethvert kjøkken, hvor strålende det enn måtte være, har
sitt brodne kar. I dette tilfellet var det en lektor. En litt
sliten, litt duknakket, rent ut sagt: Litt tuslete figur, som
subbet stille gjennom de samme gangene der hans elever
strenet seiersikkert mot fremtiden. En fremtid som uten
tvil tilhørte dem. Selv så han i grunnen ikke ut som om
noen tid tilhørte ham, like lite som han hørte til i noen
tid.
Slik enkelte lærere gjør, bar han sin svakhet utenpå. Og
slik elever alltid har gjort, lot de ham unngjelde for det.
Når sant skulle sies (eller kanskje helst mumles), så var
han litt for glad i det sterke. Og for den som skal leve av
sin autoritet er intet verre enn nettopp dette ‘litt for glad i
det sterke’. Man blir svak av det, i alle fall i andres øyne.
Derfor var hans timer alltid et salig kaos. Derfor hadde
man ham til beste.