Page 7 - pesta2019_3-4

Side 7 -pest-POSTEN

Oddbjørn var også en empatisk lege med en stor pasientportefølje, og doktor
Brubakk ble husket og snakket om i årevis etter at han forlot lokalmiljøet.
Han var en aktiv forkjemper for sykehuset sitt, og en betydelig inspirator og
trøst for kolleger gjennom en langdryg prosess som tilslutt førte til at et unikt
faglig miljø ble revet opp gjennom konstuksjonen ”ett Østfoldsykehus med fem
porter”. I 1998 ble han kallet til Ullevål sykehus for å bli avdelingsoverlege ved
infeksjonsmedisinsk avdeling. Der var han en utmerket og uvanlig godt likt leder,
og ansatte satte også der særlig pris på hans fremragende miljøskapende evner.
Samtidig maktet han det kunststykket å ha et tillitsfullt forhold til sykehusledelsen.
Gjennom mange år spilte han en aktiv rolle i norsk infeksjonsmedisin. Han
gjorde en stor innsats i viktige tillitsverv og er æresmedlem i Norsk forening for
infeksjonsmedisin.
Han avslørte tidlig sjeldne musikalske evner, som han arvet fra faren, og gjennom
hele livet var musikkens hans trofaste følgesvenn. Han mestret flere instrumenter,
han var en mester på pianoet, men spilte også cello, kontrabass og gitar. Han var
svært allsidig i sin musikksmak, klassisk musikk, jazz, visemusikk – han var glad
i det meste. På sine ulike bosteder var han aktiv musiker, i Ålvik, Voss, Bergen,
Harstad, Sarpsborg og Oslo. I Sarpsborg var han venn av og spilte sammen med
legendariske Robert Normann, og i Oslo var han nesten helt fram til sin død
medlem av en salongmusikergruppe.
På denne plass er det grunn til å huske og takke ham fordi han i 1995 var
initiativtaker til og grunnlegger av medlemsbladet du fortsatt mottar med
forholdsvis jevne mellomrom, og deretter var dets redaktør i 10 år. Hans ”vittig-
lune” ledere og andre bidrag til innhold satte en standard som vi håper har preget
bladet videre. Et siste bidrag av det slaget (”Lysande”) kan leses i nummer
2-2017. Flere henvendelser gjennom 25 år fra mer profesjonelle aktører om
å gi bladet en ”standardhevning” har vært resolutt avslått av redaksjonen, og
undertegnede vil i alle fall holde frem så lenge vi mestrer tastaturet for å beholde
det smule amatørpreget – i Oddbjørn’s ånd.
Oddbjørn var en populær og vennesæl mann i mange kretser, og vi som skriver
disse minneord representerer en stor gruppe venner og kolleger når vi sier farvel
til hedersmannen Oddbjørn. Vi vil savne ham, men er samtidig takknemlige for
et langt og godt vennskap med ham. Samtidig sender vi dypfølte kondolanser til
Rita, sønnene Petter og Bjørn, svigerdøtre og barnebarna.

Bjørn Myrvang Jon Birger Haug