Page 70 - pesta2015_Supplement

-pest-POSTEN Side 70

DIKTSPALTEN 2014-3

Yahya

Hassan

(1995- )

”Han satte fyr på Danmark” var overskrifta på framsida av A-magasinet 17. januar
i år. Mannen det ble vist til, var 18 år gamle Yahya Hassan som skrev en diktsamling
som i løpet av to-tre måneder høsten 2013 ble solgt i over 100.000 eksemplarer. I vår
kom boka i norsk oversettelse, noe som egentlig burde være unødvendig.
Yahya Hassan er sønn av palestinske flyktninger fra Libanon, og i diktene tar han et oppgjør med det
han mener er foreldregenerasjonenes svik. Han forteller om en oppvekst med vold og kriminalitet, og
kritikken i diktene er rettet mot innvandrerforeldre spesielt og mot enkelte aspekter ved muslims kultur
generelt. Det er gjort på en karismatisk, vittig og uforsonlig måte, og det har aldri noen gjort så klart
og velformulert tidligere.
Forfatterens bakgrunn med en voldelig far og hans egen småkriminelle tenåringstid har nok bidratt til
at boka ble kalt en litterær sensasjon. Men den voldsomme interessen omkring diktsamlingen skyldes
nok enda mer det islamkritiske innholdet, som har provosert mange. Og Hassan er blitt utsatt for
drapstrusler, og ved en anledning ble han slått ned på hovedbanestasjonen i København.

Fra diktsamlingen:
Da jeg var 17 år gammel, drev jeg rundt i hasjtåke i Århus. Jeg var kommet tilbake til byen etter å
ha innledet et forhold til en lærer fra barnevernsinstitusjonen. Hun var blitt redd for at jeg skulle
anmelde forholdet og truet med å anmelde meg for voldtekt. Jeg bestemte meg for å si det som det var
til kommunen. Hun fikk sparken og ble skilt. Og jeg kom tilbake til ghettoen. Jeg hadde vært hjemmefra
i så mange år. Plutselig var jeg der igjen, i min mors leilighet. Det tok en stund før kommunen fant en
leilighet til meg. Det var der jeg skrev det første diktet, BARNDOM. På en måte var det en befrielse
å skrive det. Jeg var lei av unnvikelser. Jeg var lei av å feie hykleriet under teppet. Lei av å late som
om faren min var god og at moren min var lykkelig. Jeg var lei av å late som om vi var en familie. Da
det var fortalt, følte jeg egentlig at alt var blottstilt. Jeg kunne like gjerne ta med alt det andre også.
- Bjørn Myrvang