Page 26 - pesta2008_3

-pest-POSTEN Side 26

Uhorveleg hoftene boga seg ut,
som hadde hennar skapar i ei vellust-lune
sett Antiopes* lender på en liv-mjå gut –
og eldslogen spela over bogane brune.

Så døydde lampa langsamt, og mørkret
saman slo
kring bålet som åleine inni skuggane glødde.
SMYKKE Kvar gong det elda til i ei sukkande glo,

Mi kvinne var naken, men ho kjende mi lyst: ei båre av blod over ambraskinnet flødde.
ho hadde halde att sine halsband og ringar. * Gresk kongsdotter som vart elska av Zevs.
Dei klingra overmodig om armar og bryst,
som når mauriske slavinner kåte seg kringar. BERUS DEG!

Det sildra ein spenneleg og speande låt Man må alltid være beruset. Alt dreier seg
når blinkande steinar mot metallet ringla. om dette: det er det eneste problem. For ikke
Ein forunderleg villskap sette verda på flot å føle tidens fryktelige åk som knuser dine
når klangane lyste og glitteret singla. skuldre og presser deg til jorden, må du
uopphørlig beruse deg.
I tilbeding låg eg for hennar late fot,
der høgt på divanen ho smilande bia, Men på hva? På vin, på poesi eller dyd – hva
og lengtande eg lyftest min kjærleik imot du vil. Men berus deg!
som båretungt havet må mot strendene
skrida. Og hvis du undertiden våkner opp på palassets
trappetrinn, i grøftens grønne gress eller i ditt
Ho stirde på meg stivt som ei tiger-ho kammers dystre ensomhet, og hvis rusen alt
med’ draumsamt prøvande ho skauv seg til er i ferd med å svinne eller er forsvunnet, spør
rette. da vinden, bølgen, stjernen, fuglen eller
Dei skamlause lippene skuldlaust lo, tårnuret, spør alt som iler, alt som klager, alt
og inkje ved leiken hennar lokka meg som som kretser, alt som synger eller taler – spør
dette. hvilken time det er. Og vinden, bølgen,
stjernen, fuglen og tårnuret vil svare: «Det er
Armar og føter og lender og lår timen da du må beruse deg. Berus deg
glinsa som av olje. Ho sveigde seg som uopphørlig på det at du ikke blir en av tidens
svana, treller. Berus deg på vin, poesi eller dyd – hva
vogga i ei draumsyn forvillande klår, du vil!»
og brysta, mine druer, som hender snautt kan
spana

lyfte seg imot meg or eit synd-djup av gir
og skipla den logn som mitt hjarta hadde
vunne,
slengjande mi sjel frå den draumtinden skir
dit einsleg og opphøgd ho vegen hadde
funne.