Page 26 - pesta2007_1

-pest-POSTEN Side 26

blodkultur. Armen ble amputert, og det ble gjort omfattende excisjon av affisert vev i thoraxveggen. Han
fikk bredspektret antibiotikabehandling (som inkluderte penicillin og klindamycin). Dagen etter
amputasjonen ble han overflyttet HUS. Han var da intubert, pressorkrevende og hadde akutt nyresvikt.
Det var da lite tegn til nekrose i thoraxveggen. Han ble kjørt til trykktank og fikk hyperbar
oksygenbehandling, totalt tre behandlinger på to dager. Sårene viste rask bedring. Han ble ekstubert
etter fem døgn, og dialysebehandling ble avsluttet etter ti døgn. Etter tre uker ble han overflyttet
lokalsykehus. Han klarte da å sitte på sengekanten, spise litt selv og hudtransplantatene hadde festet
seg.
Buruli ulcer. Aksel Schreiner, Haukeland universitetssykehus.

Buruli ulcer er en sykdom som ble beskrevet i Uganda allerede i
1897, men som de siste 25 år har økt i utbredelse, spesielt i Vest-
Afrika. Sykdommen forekommer også i Amerika, Asia og Stillehavet.
Det er tale om en ulcererende, destruktiv, kronisk bløtdelsinfeksjon
forårsaket av Mycobacterium ulcerans. Smitteoverføringen er ikke
helt klarlagt, men bakterien er funnet i vann og insekter (Hemiptera).
Forekomsten av Buruli ulcer er knyttet til nærhet til elver, sjøer,
dammer og myrer. Sykdommen starter som en indolent, mobil
hevelse, oftest på en ekstremitet. En får så fluktuasjon og senere et
ulcus med runde, underminerte kanter. Smerter eller feber er ikke
vanlig. Diagnosen stilles ved det kliniske bildet, Ziehl-Neelsen,
dyrkning, histologi og/eller PCR. Behandlingen er rifampicin samt
streptomycin/amikacin i åtte uker. Nekroser fjernes kirurgisk.

Bakteriologisk prøvetaking og vurdering ved hud- og Buruli ulcer
bløtdelsinfeksjoner. Reidar Hjetland, Førde sentralsjukehus.

Praksis ved mikrobiologiske laboratorier i Norge støtter seg i stor grad på strategimøtet i 1997 som
omhandlet slike prøver. Hjetland tok først for seg problemet med representativitet og understreket
viktigheten av å fjerne puss og dødt vev og så ta prøven fra områder grensende mot friskt vev, dvs fra
sårbunn eller sårkant. Dyp prøvetaking er spesielt viktig ved kroniske sår. Prøver transporteres best på
Amies medium (eller tilsvarende), biopsier på litt sterilt saltvann. Ved vurdering av funn er det viktig å
skille mellom kontaminasjon (formerer seg ikke i såret), kolonisering og infeksjon. Gruppe A streptokokker
og S. aureus tillegges vanligvis betydning, andre bakteriefunn tillegges vekt etter nærmere vurdering.
Gram negative stavbakterier og enterokokker er typiske funn ved kolonisering av kroniske sår. Hvis en
imidlertid finner renkultur av slike mikrober kan funnet ha betydning i noen tilfeller. Hvis dyp prøvetaking
er spesifisert på remisse er det vanlig å gjøre identifikasjon og resistensbetemmelse hvis ikke åpenbar
normalflora/forurensning. Ved diabetessår er betydningen av bl.a. hvite stafylokokker omdiskutert.
Synergisme mellom ulike lavvirulente agens er mulig. IDSA guidelines (Clin Inf Dis 2004;39:885) går
grundig inn på prøvetaking samt betydning av ulike agens ved diabetes fotinfeksjoner. Mulige ulemper
ved dagens metoder er at en konsentrer seg om bakterier med høy virulens, at undersøkelsen av mengde
er semikvantitativ og at representativitet er avhengig av prøvetakingen. Noen nyere studier har sett på
betydningen av bakteriemengde ved kroniske sår. Stor «bacterial burden» uavhengig av bakterieart kan
trolig forsinke sårtilheling. Noe som også har vært lite vektlagt, men som kan ha betydning, er bakteriell
synergisme, også mellom lavvirulente mikrober/anaerober (som oftest ikke tillegges vekt). Biofilm-
dannelse i sår er også noe som kan vise seg å ha betydning. Hjetland understreket avslutningsvis at det
er mange uavklarte spørsmål på området, at kost-nytte-vurderinger er sentralt og at det er viktig med god
kommunikasjon mellom kliniker og laboratorium.